– Aeoiu, aeoiu, synger du i en times tid mens jeg sakte sovner igjen i rommet ved siden av. Broren din ville ikke sove før jeg la meg, er kjempetrøtt og må dras ut av senga og reises opp og mases på for å kle på seg stilongs, sokker, hei husk sokkene da, det er kaldt ute og husk å ta på genser.
Genseren!
Jeg steker pannekaker mens dere sitter og ser på Youtube og henger i buksebena mine, eller sitter på armen min. Jeg klarer fint å steke pannekakene med en hånd, mens jeg passer på at du ikke spiser på gummistrikken du fant i skuffen. Dere vil ikke ha brød med leverpostei eller salami, ikke engang ost med agurk nå, bare pannekaker, eller pizza, men bare pizza med sprø bunn og pepperoni og skinke, men jeg må ta av pepperonien for deg ellers spiser du rundt den og kaster resten på gulvet. Men både pannekaker og pizza er godt til frokost og lunch, og gjerne middag og.
Så det får gå.
Jeg må steke nok pannekaker fordi jeg sovna sammen med dere igår kveld. Sånn dere alltid vil. Dere sovner aldri hvis jeg ikke ligger ved siden av dere i senga. Jeg kaller det alenetid. Mens jeg venter på at dere skal få sovepust, kan jeg tenke på alt jeg skulle rukket. Om parkdressen din har tørket ferdig etter at du kastet opp på den da du akte i barnehagen og jeg måtte hente deg midt på dagen, og om den er lang nok og ikke blitt forliten allerede, og broren din må ha nye gymsko for de gamle har blitt litt for trange, så jeg må huske å kjøpe nye før gym på Torsdag.
Er det i morgen eller neste dag?
Jeg må sjekke kalenderen på mobiltelefonen for å se hvilken dag det er, så jeg kan legge inn en avtale til meg selv om å kjøpe gymsko og ja, skibukse også, så jeg ikke glemmer det. Jeg mister nesten besinnelsen da broren din ikke gidder å spise og setter seg på sofaen og ser på Youtube isteden for å pusse tenner og kle på seg, jeg må ta telefonen hans og sette han igang med tannpuss og jage han ut til skolen så han ikke kommer forsent, da blir skolen sur og minner meg på at ingen barn skal komme forsent på skolen. Selv må jeg mase i månedsvis for tilrettelegging og motivasjonsfaktorer. Etterpå kan jeg ta igjen pusten min mens du spiser pannekaker og ser på meg. Du er så rolig at jeg lurer på hvor all tiden blir av. Selv om du klatrer på høytalerne i stua, gjør du det så rolig og har blitt så flink at du ikke ramler ned eller velter dem lenger.
Du liker å klatre i vinduene også. Der sitter eller står du og ser ut eller inn, mens jeg pakker matboks og vannflaske til deg å ha med til barnehagen. Idag vil du ha banan, det er fint tenker jeg, å hjelper deg å åpne den etter at du prøver å tygge deg igjennom skallet. Bananskall er ikke noe godt. Ute snør det fremdeles.